BLOGG

Språkforvirring.

Fredag, 19.08.16.

Jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner og responser på at jeg skriver bøker; alt fra likegyldighet til brennende engasjement, spørsmål om sjanger og utgivelse, råd med variert relevans, og mer til. Det som har vært litt overraskende (men samtidig ikke), er at minst halvparten av dem jeg har snakket med, har spurt om jeg skriver på engelsk eller norsk. Dette kan forklares med populariteten til fantasy i den engelskspråklige verden, det internasjonale bokmarkedet (som er enormt i forhold til det norske), min bakgrunn som både tolk, oversetter og engelsklærer, og ikke minst det faktum at jeg inntil for få år siden leste aller flest bøker på engelsk.

Tross min kjærlighet for engelskspråklig fantasy, så har jeg valgt å skrive mine fortellinger på norsk. En av grunnene, er at jeg begynte å skrive fantasy mot slutten ungdomsskolen, på et tidspunkt hvor det ikke falt meg inn å bruke noe annet enn morsmålet (annet enn til dikt og noveller). Først etter universitetsutdannelsen ble det relevant å skrive lange tekster på engelsk som kunne nå opp til omtrent samme språklige kvalitet som de jeg skriver på norsk. Jeg liker å bruke det engelske språket, og de indre dialogene og tankene mine går oftere på engelsk enn på norsk. Det er så mye å ta av i det engelske vokabularet, og ikke sjelden finner jeg frem til et engelsk uttrykk først (som jeg deretter må oversette til norsk). Norsken min er «forurenset» av mange anglisismer; det finnes flere av dem i tekstene jeg skriver før korrektur.

Likevel måtte norsk bli skrivespråket, også i mine nyere verker. Jeg har blitt mer «lojal» mot norsk litteratur i de senere år, og leser langt flere norske bøker nå – noe som har gjort meg klar over hvor mye bra som blir skrevet på mitt eget morsmål. Hva norsk fabelprosa angår, så er dette et felt som vokser og gror, med stadig nye fantastiske fortellinger. Fantasy øker i popularitet, og stadig flere forfattere våger å skrive i denne sjangeren. I utlandet har fantasy for voksne vært en greie lenge, mens vi i Norge henger litt etter – her er det fortsatt slik at mange tror sjangeren er for barn og ungdom, ikke for lesere generelt – men det kommer seg! Mitt nyeste bokprosjekt (Rumerion) er så absolutt ikke for de yngste leserne, men kan passe fint i den internasjonale YA-kategorien. Jeg tror det er plass til den i det norske markedet nå, selv om den ville forvirret flere av forlagene for ti år siden.

Selv om jeg vil skrive hovedsakelig på norsk, håper jeg at skriveriene mine blir «deemed worthy» og utgitt på engelsk i fremtiden. Jeg har lekt meg litt med å oversette en del av Drømmevokteren til engelsk – fortell meg gjerne hva du synes!

 

Utdrag fra Drømmevokteren, oversatt til engelsk:

«Inadvertently, his mind has wandered back to what happened earlier today. The king sent for him. When he approached the meeting hall, the door was ajar. He could hear the hushed voices from within. Their words made him turn around and leave without revealing his presence. Now he is roaming the streets of Emi, as far away from the castle as his feet will carry him, to forget.
        (…) It’s for the best, says the voice of reason in his head, but the agony that has taken hold of his heart says otherwise. Drawing a deep breath, he tries to calm himself while wandering aimlessly between stalls and paddocks. He gazes about, desperate to find something else, anything else, to occupy his thoughts.
        The market is slowing down and vendors are putting away their merchandise. Orian realises it must be getting very late. He’s reached the end of the market place; there are a few scattered houses here, and beyond he can see an array of buildings and narrow streets stretching far into the night. He stops by the last paddock, where a handful of goats bleat lazily at him. He contemplates whether to turn around and head back, or simply walk on through the city.
        Before he can make up his mind, he notices a couple of loud mouthed fellows leaving a nearby building. A murky flood of voices escapes the open door, together with a warm, inviting glow. He realises it’s a tavern. As he passes it, looking through the walls at the high spirited company inside, a leaden loneliness presses down on him. In this place, where ordinary people gather after a long day, it becomes obvious once more how utterly alone he is. It’s highly unlikely anyone inside would welcome him at their table.»



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com