BLOGG

#bibliotekdag

Torsdag, 01.09.16.

Neste gang du er i byen, glem shoppingsentre og kafeer. Ta en pause fra støy og kjøpepress. Legg bort mindfulness og anti-stress-teknikker. Gå på biblioteket. Lån noen gode bøker, bli smartere, lykkeligere og mer empatisk. Oppdag skatter du ikke ante at fantes, kjenn på roen mellom reolene, les et kapittel eller fem mens du sitter i en behagelig stol.

Google og Wikipedia er kanskje bra for enkle søk etter informasjon, men biblioteket har konkret og troverdig informasjon herfra til evigheten. Du trenger ikke Pokemon Go om du kjenner det er på tide med en tur ut; det er jo bare å rusle til biblioteket, så kan du se hvilke morsomme kreatur du finner der (jeg anbefaler fantasy-avdelingen).

Mannen går dit for språkkurs, faglitteratur og filmer. Barna elsker å tilbringe noen lørdagstimer i den myke sofagropen på barneavdelingen (og ta med seg et tonn bøker hjem). I sommer har jentene lest masse med lesekampanjen Sommerles. For min del har biblioteket vært en kilde til utrolig mye inspirasjon. Jeg har oppdaget mange nye verdener, tatt med meg kunnskaper om alt fra norrøn mytologi til hvordan-lage-et-morsomt-barneselskap, gjemt meg bort med skoleprosjekter, fjernlånt tegneserier og studiebøker fra byer langt borte.

Biblioteket har arrangementer med alskens spennende temaer; forfattertreff, ungdomskvelder, verksteder og vitenskaps-show. Forfrosne sjeler kommer inn tidlig om morgenen for en kopp kaffe og gjennomlesning av dagens aviser. Biblioteket har flere gode tiltak for innvandrere også. Det er en kulturbase, en folkeskatt, en veldig viktig del av et velfungerende samfunn.

 

«Vil du lese for meg?» (fra Emineo, del 2):

«Beklager, mester Imor, i dag har jeg så lite med tid. Kanskje i morgen?» Den skriftlærde bukker dypt og haster vekk.
        Imor sukker tungt. «Mester?» stusser han, men han har lært at mennesker sier mye rart når de blir nervøse. Den lærde var tydelig nervøs for å avvise hans ønske om hjelp. Det får ham til å lure på om de har følt seg tvunget til å hjelpe ham de siste dagene, alle sammen. Han rister oppgitt på hodet og beveger seg bortover korridoren med den tunge boken fra slottsbiblioteket i hendene. Uten noen til å lese den for ham, får han ikke vite hva som står i den, men han tar den med likevel.
        I dag savner han Maeror. Til nå har han vært distrahert av alle som har ønsket å snakke med ham, alle ambassadørene fra andre deler av riket som aldri har hatt anledning til å bli kjent med en kjempe fra De blå fjell. I de ledige stundene har han funnet ut så mye han kan om kongeriket fra bøkene i biblioteket; han har til og med forsøkt å lære litt av skriftspråket som brukes i storparten av skriftene. Han lærer fort, men vil trenge hjelpere som kan lese for ham i mange måner før han kan lese alt selv. Uten noen som vil ha hans oppmerksomhet eller hjelpe ham, kjenner han seg litt fortapt.
        Plutselig får han en tanke. Han grubler på hvor han må gå for å komme dit han ønsker og minnes snart hvor det ligger.
        Det står vakter utenfor døren når han kommer frem. Imor tenker at uten vern mot magi, så er de skarpe våpnene deres overflødige. De virker ikke spesielt bekymrede der de står, men når de får øye på ham, blir de straks mer vaktsomme. «Er han inne?»
        En av vaktene nikker kort.
        Imor er ikke sikker på hvordan han skal gå frem; han har ikke oppsøkt drymiren etter at de kom til Dragegården. «Får jeg besøke ham?»
        «Vel … Jo da.» Vakten går bort til døren og skal til å banke på, når den uventet glir opp.
        Imor går inn og møter Caligo rett innenfor. «Får jeg besøke deg?»
        Caligo ser overrasket på ham, der han står med hånden på døren. Så ser han på vakten som kikker inn fra gangen, og skynder seg å lukke igjen så han og kjempen er alene. «Hva handler den om?» Han nikker mot boken.
        «Dragegården. Byhistorie. Ut fra illustrasjonene virker den veldig spennende. Men jeg kan ikke lese den. Kan du … gjøre det for meg?»
        «Vil du det?» Caligo er desto mer overrasket nå. Da han merket at Stjernekikkerens sønn sto utenfor, kjente han et stikk av frykt. Kjempene vet hvem han er nå, og selv om de ikke har vist noen fiendtlighet, har han ventet på en slags konfrontasjon. Han så ikke for seg at Imor ville komme for å be ham om hjelp.
        «Om du har tid, blir jeg veldig takknemlig.»
        «Selvsagt,» sier Caligo lavt. Han ser på de to stolene som står ved et lite bord, tenker seg om og tilbyr den høyreiste mannen å sitte på sengen. Det er ikke så formelt som han hadde likt, men de enkle trestolene her inne vil nok ikke være spesielt behagelige for en mann på Imors størrelse. Selv trekker han den ene stolen inntil  
sengen og setter seg. Han tar forsiktig imot boken.
        Tiden går umerkelig forbi, mens drymirens milde og stødige stemme gir liv til de støvete ordene. Oppslukt av underlige sagn og fortellinger, glemmer de all mistenksomhet og uro som finnes mellom dem. I bøkenes verden har de samhørighet, en felles glede og et vitebegjær som overgår det gamle fiendskapet mellom Iria-Toas drymirer og De blå kjemper.

 



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com