BLOGG

Utdrag fra Drømmevokteren: "Den fremmede"

Fredag, 20.05.16.

Denne uka vil jeg dele et utdrag fra Drømmevokteren. Nå som det er så mye forsommersoptimisme og lys ute, synes jeg det er på sin plass å trekke frem et lite grøss ;)

        …
        «Her er en til …»
        I et lite øyeblikk mistar Orian den unaturlige stemmen for Fiendens, før det brått går opp for ham hva han egentlig har hørt. Arimani høres ut som en hylende vind på sitt verste, men denne stemmen er raspende og merkelig, som om den ikke kommer fra noe levende vesen i det hele tatt. Den minner ham om noe annet, noe fra livet langt borte i en annen verden, men han vet at dette ikke er tiden for å forsøke å huske. Han snur seg.
        Den fremmede er ikke en mørk skygge her ute; ikke en hjemsøkende, kald røst fra en halvstengt portal. Dette er noe så fjernt fra Orians fantasi at han ikke hadde kunnet forestille seg det.
        Det ser ut som om noen har forsøkt å lage en person, med to ben, to armer, kropp, hode, men detaljene mangler, som på et barns enkle dukke eller en stiv pinnefigur. Denne skapningen er ikke laget av kjøtt og blod, heller ikke stoff eller tre, men noe hardt og blankt. Det ligner et slags metall, men ikke et Orian har sett før – det er sort, og glinser som om det er et tynt lag med fukt over hele overflaten. Den fremmede er lang og tynn, nesten et hode høyere enn Orian, og ser ut til å svaie litt i vinden.
        Hodet ligner en hodeskalle i fasong, med en smal munn formet som en enkel, åpen strek. Fra denne sprekken kommer et gustent, gult lys. Til øyne har det to blåsvarte kuler som buler ut. Skapningen beveger seg nærmere, rykkende slik som menneskene som kommer løpende et stykke unna, men plutselig fryser den til. De mørke øynene roterer rundt på innsiden av hodet så baksiden av dem kommer frem. Nå er ikke blikket lenger tomt og sort, men gult og stirrende, med svarte pupiller formet som taggete, ujevne stjerner.
        Orian forsøker å komme på om det finnes andre enn drømmevoktere som har slike pupiller – de han stirrer på nå er riktignok ujevne og annerledes, men det er et likhetstrekk han undres over. Han får ikke anledning til å fundere så lenge på det.
        «Eeeeeeee ...»
        Den langtrukne, skjærende lyden får Orian til å holde seg for ørene. Det er vanskelig å tolke skapningens lyder og kroppsspråk, men han får en følelse av at den misliker det den ser. Det er som om den har oppdaget noe ubehagelig ved å se på Orian med den andre siden av øynene.
        En skygge i Orians sidesyn advarer ham i siste liten, og han snur seg i tide til å dukke unna noe mørkt som Den fremmede kaster mot ham.
        «Krrrr,» kommer det hardt fra monsteret, før det forsvinner foran øynene på ham, som om det går opp i røyk.

*

 



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com