BLOGG

Dører.

Fredag, 25.03.16.

For ti år siden tok jeg et årsstudium i kunst- og håndverk ved høgskolen i Vestfold. Den ene modulen var leire. Til eksamen fikk vi en veldig åpen oppgave som het «dører.» Nå er det slik at når man driver med kunst i disse moderne tider, så skal man helst ikke ta slike oppgaver bokstavelig. Og det visste jeg jo. Det var bare det at jeg synes dører – virkelige, bokstavelige dører – kan være vakre, mystiske og tankevekkende kunstverk i seg selv. Så mens andre lagde allegorier og symboler, tok jeg frem håndverkeren i meg, fant inspirasjon i fortidens arkitektoniske sprell og lagde en rekke helt bokstavelige dører. Etterpå var jeg strålende fornøyd. Det var ikke foreleseren, men det bryr vi oss ikke så mye om. Man kan ikke alltid gjøre andre fornøyde, hvis man skal være tro mot seg selv.

Gjennom hele den kjente historie, har dører vært viktige symboler i de fleste kulturer. En dør er en inngang og en utgang på samme tid, den gir et glimt av det som er på andre siden når man ser gjennom den, representerer muligheter når den er åpen og fangenskap når den er låst. Også i litteraturen er dører viktige, både symbolske og bokstavelige – og de har en spesiell plass i fantasy-litteraturen. Fantasy har mange undersjangere; en av dem er portal-fantasy. I denne sjangeren er magiske reiser mellom steder, mellom verdener, eller mellom liv og død, et viktig element – og en slik reise er avhengig av en portal av et eller annet slag, som for eksempel et skap, som i Narnia-bøkene av C.S. Lewis, eller en steinsirkel, som i Ravneringene-serien av Siri Pettersen. Eller en dør. 

I Drømmevokteren finnes det mange dører – symbolske dører, magiske dører, dører som er det eneste som står mellom liv og død:


«Et lite vindu fylt med lys kaller på dem når de nærmer seg steinhuset. Mens de løper, blir luften rundt dem merkbart kaldere.
        Denne gangen kommer sønnen henne i forkjøpet. «Ikke snu deg,» sier han.
        Hun snur seg ikke, men legger alle krefter i en siste, desperat sprint. Det blir kaldere og kaldere, og hun vet at de vil tape livet i øyeblikket det vil ta å åpne døren. De dødes gufs puster dem i nakken og hun slipper ut et hikst.
        Så åpner døren seg. Det er bare noen få skritt igjen, men hennes mest dyrebare begynner å sakke. Han snubler nesten. Med siste rest av energi stanser hun, haler ham så hardt hun kan fremover og slipper ham så han suser frem og faller inn døren, inn i Korvins armer. Hun kaster seg etter, kjenner et rykk i venstre ben, stuper nesten kråke over dørterskelen. Varmen slår imot ansiktet hennes samtidig som døren slår igjen bak henne.

        «Se på døren,» hvisker sønnen.

        Et hvitt mønster sprer seg i det gamle treverket. Det ligner frost, men de vet at det er noe annet – noe som får alt det berører til å smuldre opp og gå i oppløsning, som støv og aske.  (…) Vanligvis sakker ødeleggelsen ned når sterkt lys treffer de forringende trådene, men nå fortsetter døren å smuldre opp. Barrieren mellom dem og det som finnes der ute er i ferd med å forsvinne.» - Drømmevokteren


 



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com