BLOGG

Inn- og tilbakeblikk.

Torsdag, 26.05.16.

Det er torsdag, og ifølge visse sosiale medier en god dag for tilbakeblikk, eller såkalte «throwbacks.» Jeg har rotet gjennom mange gamle saker de siste par måneder, og blant annet funnet en del bilder av meg fra tidligere i livet – bilder som har ligget gjemt i en eske, i et siderom på loftet. Det som er underfundig med å se på slike bilder, er at det føles litt som å se på en annen person: En jente fra fortiden, med mange av de samme interessene og tankene, men med et ganske annet perspektiv og en god del færre erfaringer.

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så kan det å utgi bok være både overveldende og skummelt. Det er ikke så enkelt å dele en så stor del av seg selv med hele verden; med venner og fremmede, støttespillere og kritikere, på lik linje. Noen forfattere klarer kanskje å skrive på utsiden av seg selv, til den grad at de ikke føler noen spesiell risiko med tanke på å dele sine skriverier med andre, men jeg har foreløpig ikke møtt noen forfatter som har det slik.

Mine fortellinger er sterkt preget av mine følelser, mine meninger og verdier, mine observasjoner og drømmer – av den jeg er, rett og slett. Ettersom årene går, lærer jeg nye ting om livet og erverver nye erfaringer. Jeg er langt «rundere i kantene» nå enn jeg var som 15-åring, for eksempel. Skråsikkerhet og stolthet slipes sakte bort, for jo mer man lærer, jo mer innser man at man ikke vet. Alt det jeg tar med meg, er med på å forme mine fortellinger. Utviklingen som menneske, er utviklingen som forfatter. Derfor skriver jeg bedre nå, enn jeg gjorde for ti år siden. Jeg håper det fortsetter på den måten – at jeg bare blir et bedre, mer reflektert og klokere menneske med årene som går, og at skriveevnene følger samme kurven.

Det er mye å lære av å se tilbake på den man var, for tjue, ti eller fem år siden. I en av de mange filmsnuttene min far lagde i min barndom, kan man se en fireårig meg bøyd over en tegning og min ettårige bror som stabbet bort for å se hva jeg gjorde (og kanskje stjele noen fargestifter). Man ser meg løfte et ben, uten å ta blikket vekk fra arket, og dytte lillebror bort når han ble for nærgående. Jeg kikket ikke opp på ham en gang, jeg var for oppslukt. Heldigvis var det et mildt spark som ikke endte i tårer… Denne filmen minner meg på hvilket grep min fantasi hadde over meg, allerede da – men også på hvor lite utviklet min empati var, på det stadiet.

På barneskolen satt jeg ofte for meg selv, hørte på musikk og gjorde det en drømmer gjør – levde minst mulig i virkeligheten. Jeg valgte å være alene når jeg kunne. Jeg drodlet og fantaserte meg gjennom hele grunnskolen og mye av videregående, drømte meg bort under universitetsforelesningene, mistet fort fokuset i kollokvier og gruppearbeid. (Det gikk ganske bra med utdanningen min likevel. Det er ikke så dumt, det hodet jeg har.) Den jeg er nå, trenger fortsatt ro til å prosessere, fundere, drømme og være kreativ. Omverdenen kan være ubegripelig distraherende og frustrerende. Samtidig er jeg langt mer klar over nå, hvor viktig det er å ha øynene åpne for verden rundt meg. Det er veldig sunt ikke å fokusere innover hele tiden. Det er godt å få andres perspektiv og se gjennom andres øyne.

Jeg har åpnet øynene for mange nye ting bare i det siste halvåret. Samarbeidet med forlaget, kontakten med andre forfattere og skrivespirer, interessen for sosiale nettverk og medier som jeg før knapt visste at fantes – alt sammen har utvidet horisonten og gitt meg større selvtillit som skribent og kunstner. Et tilbakeblikk til en dag i desember i fjor, viser hvordan perspektivet har endret seg på knapt et halvt år. Den dagen var jeg på en siste julerunde i Horten, og tankene var i Emineo og redigeringsarbeid, slik det hadde vært en stund. Jeg forsøkte iherdig å være til stede der jeg var, men så gikk jeg innom Norli på Vektergården. Der satt Stig Smedsrud – en debutforfatter fra «mitt» forlag – og signerte bøker. Jeg kjøpte en utgave av «Ingen nåde» (krimboken av nevnte forfatter) og innen jeg kom til skranken, sto jeg og stirret ut i luften og fikk knapt med meg spørsmålet om boken skulle pakkes inn. Det virker kanskje ikke som en stor ting å møte på en forfatter som signerer bøker, men for meg ble det enda et par hakk mer virkelig at jeg omsider skulle utgi min egen bok – et slags møte med en ny verden.

Etter dette har jeg møtt mange og opplevd mye, og jeg ser nå hvor lite jeg visste den dagen i desember. Det får meg til å lure veldig på hva som er i vente og hvor mye jeg ennå ikke vet. Mon tro om jeg ser på et bilde av den jeg er nå om femten år, og tenker noe av det samme som mitt nåværende jeg tenker om den jeg var på bildet over, femten år tilbake…

 



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com