BLOGG

Den som venter på noe godt/utdrag fra "Rumerion".

Fredag, 08.04.16.
Isai

Jeg er stort sett en veldig tålmodig person.  Noen ganger er det likevel litt vanskelig å holde besinnelsen når ting ikke går som planlagt. Hvis noen har satt et tidspunkt for et møte eller en annen avtale, og de ikke overholder det, blir jeg fort miserabel. Jeg setter stor lit til at folk holder sitt ord. En annen ting som kan gjøre meg veldig utålmodig, er om jeg blir bedt om å vente med å fullføre noe jeg har satt meg fore – spesielt hvis jeg føler at det haster. At de rundt meg mener at det ikke haster, har ikke så mye å si. Den indre uroen slipper ikke tak før jeg har gjort det jeg skal.

Tålmodighet er en dyd, sies det. Nå er kanskje ikke folk så veldig opptatt av dyd lenger, men det har jo noe for seg; det å klare å vente med en viss verdighet, uten å gå helt i fistel når livet ikke følger det tempoet man ønsker seg.
Det blir en del venting når man skal utgi bok. Nå venter jeg igjen; ballen er ikke i min banehalvdel, som det heter. Jeg har nok av prosjekter på gang, men det ligger liksom og gnager litt i bakhodet likevel: Hva tenker redaktøren om boka akkurat nå? Er vi ferdige med redigering? Hva blir neste steg i prosessen mot utgivelse?

Det er stadig noen som spør meg når boka kommer, og selv om det egentlig ikke er så lenge til høsten, føler jeg ofte at jeg må forsvare eller forklare hvorfor den ikke er utgitt allerede. Jeg har skrevet på/snakket om bokprosjektene mine i så mange år at jeg kjenner på et visst press nå som et av dem omsider skal bli utgitt. Samtidig er det jo veldig positivt at venner og bekjente spør etter boka og lurer på når de får lese den. Jeg setter stor pris på interessen.

Når jeg trenger en pause fra min egen utålmodighet, er det godt å ha flere bokprosjekter på lager som jeg kan forsvinne inn i. Det meste jeg skriver foregår i samme verden, og spesielt ett land står i fokus: Emineo. Jeg vil dele et utdrag fra den nyeste fortellingen. Det er minst tre bøker mellom denne og debutboka, så det blir et innblikk i en fjern fremtid – men som de sier: Den som venter på noe godt…

 

 

Utdrag fra «Rumerion»:

«Hvor har du tenkt deg?»
        Den fremmede mannens stemme har noe ved seg som får Aimi til å fryse innvendig; uttrykket i det smale ansiktet hans gjør ikke saken bedre. Hun synes nesten hun kan høre de mørke tankene hans. «Hold deg unna,» advarer hun.
        «Du skulle nok ikke ha tatt den hvilen, lille venn.»
        Aimi lar være å svare. Hun har ergret seg over uforsiktigheten sin hele morgenen, mens den ekle mannen har forsøkt å fange henne. Det som skremmer henne, er at det ikke virker som om han forsøker særlig hardt. Hun begynner å tro at dette bare er en lek for ham, og at den vil være over når han blir lei.
        Det begynte med at buen var borte når hun våknet. Hun hadde lagt den helt inntil seg når hun la seg til å sove i grålysningen, bak noen busker oppe i en skråning ved foten av fjellene. Hun var godt skjult, men han må ha funnet henne, listet seg nærme og stjålet våpenet. Hun har aldri møtt noen som kan snike seg innpå henne før, hverken når hun er våken eller når hun sover. Det virker urettferdig at det skulle være et slikt ondskapsfullt kryp som omsider slo hennes fintrente instinkter.
        Når han avslørte seg på toppen av en haug nær henne, hadde hun ikke annet enn pilene og en jaktkniv å forsvare seg med. Siden har han presset henne tilbake mot øst og nedover fjellsiden, med buen hennes på ryggen sin.
        Nå nærmer de seg den slake, smale sletta mellom fjellet og hovedveien. Han er faretruende nær nå, med store kniver klare i hendene.
        «Hold deg unna, sa jeg!» Aimi holder opp sin egen kniv. Hun vurderer om hun skal løpe til veien og spurte fra ham. Han er nok rask han også, men hun har løpt det meste av sitt liv. Det som hindrer henne, er at hun forstår at han presser henne mot veien med vilje.
        «Det kan jeg ikke, lille venn. Vi får ikke lov til å la Lucunere slippe unna. Dessuten er du slik en saftig liten skapning.»
        Smilet hans virker feil, grøsser Aimi. Som om han egentlig flekker tenner… Hun løper. Motstanderens hånlige latter følger henne mens hun raser nedover skråningen. Etter en stund vet hun at hun er ute av syne. Hun får øye på et lite overheng før sletta. Hun gjemmer seg der og venter.
        Det tar ikke lang tid før han dukker opp. Hun ser ham ikke, men vet at han er der likevel, et sted bak steinformasjonen. Som Villveis beste jeger har hun en utholdenhet som er uovertruffen i deres stamme. Det gjelder ikke bare hennes fysiske utholdenhet. På tide å teste mitt mot. Hun holder pilene i høyre hånd, kniven i venstre, og står klar i le av de store steinene.
        En nesten umerkelig bevegelse i luften advarer henne, men hun blir stående. Hun later som om hun ikke vet at han er over henne, oppå utspringet, men går sakte frem mens hun ser fra side til side. Hun håper inderlig at han vil tro at hun ikke vet, at han stoler så mye på sine egne evner at han undervurderer hennes.
        Håpet blir innfridd idet hun trer ut til syne fra utspringet. Hun spiller uvitende til aller siste øyeblikk. Den senete, ville mannen hopper ned rett over henne. Med lynraske bevegelser slipper hun elleve av sine tolv piler til bakken, griper hardt om den siste og svinger den opp og litt bakover. Hun bruker ikke kniven i tilfelle han har tenkt å bruke sine egne kniver, for i så fall kan han ramme henne samtidig.
        Så treffer han pilen. Han gisper i det den kjøres gjennom siden på nakken hans. Han faller på henne. De treffer bakken sammen, men hun vrir seg raskt bort og kommer seg på bena.
        Motstanderen karrer seg opp på fire, griper en av knivene sine og freser olmt mot henne.
        Hun plukker opp en stein og kyler den mot ham; satt ut av pilskaden klarer han ikke å dukke unna. Den treffer ham i hodet. Han slumper sammen på steingrunnen.
        Aimi bykser bort til ham, løsner buestrengen så hun kan dra buen løs, plukker med seg pilene og begynner å løpe igjen. Hun regner med at han er død, eller i det minste at han vil være det om ikke så lenge. Nå vil hun bare komme seg vekk.
        Når hun er nede på sletta og ser ut mot veien, kommer lettelsen strømmende. Det er ingen andre å se. Hun snur mot vest og begynner å løpe igjen. Det ligger et område med store kampesteiner og tette kratt på siden av veien foran henne, nedenfor fjellene. Et øyeblikk vurderer hun å lete etter en vannkilde der inne og hvile litt i skyggen før hun fortsetter, for hun er sliten etter den lange morgenen på flukt. Hun kommer frem til at det er best å legge størst mulig avstand mellom seg og angriperen, bare for å være sikker.
        Idet området med steiner og kratt utfolder seg på høyre side, bråstanser hun. Der, i en liten lysning bare et steinkast unna, er et halvt hundre gråkledde soldater med Sabuts emblem på jakkene og brystplatene. Et dusin bueskyttere hever buene og sikter på henne.
        «Legg fra deg buen.» Ordren kommer rolig og kaldt fra en stor, hårløs mann.
        Aimi vet hvem han er. Hun har sett ham før. «Ulemaker,» hvisker hun, og for første gang i dag er hun virkelig redd.
        «Så du vet hvem jeg er,» sier Ulemaker. «Legg fra deg våpenet.»
        Hun gjør som han sier. Det finnes ikke noe annet valg. Fire av soldatene kommer frem, to av dem griper tak i henne og haler henne med til sin leder.
        Kjempen av en mann studerer henne med sitt misbilligende, blågrå blikk. «Hva gjør en ensom Lucuner-jeger her, på veien vestover?»
       «Jeg er på vei til familie,» lyver hun.
        «Jaså? Så langt fra skog?»
        «De bor på vestkysten.»
        «Du er kledd i skogklær, jeger. Du er av Villveis stamme, om ikke jeg tar feil.»
        «Jeg har fortsatt familie i vest.»
        «Hm…» Ulemaker tar tak om ansiktet hennes og løfter det opp så hun må se ham i øynene. «Du lyver. Arod, hent frem instrumentene.»
        Aimi kjenner det knyter seg i magen. Nei, ikke det, tenker hun desperat, men hun holder masken og nekter å vise sin frykt.
        De legger henne i bakken, holder henne fast i armer og ben. En av dem løsner på beltet rundt den brune, lange jakken hennes og åpner plagget så overkroppen blir blottet. Hun legger knapt merke til soldatenes interesserte blikk, for Ulemaker åpner den lille kisten sin og tar ut en beholder i metall. Det er et lokk på beholderen; når han vrir på det med sine store hender, kommer et lite hull til syne. Han setter seg på huk ved henne. «Hva er ditt oppdrag?»
        «Det spiller ingen rolle hva jeg sier.» Aimis stemme dirrer svakt. «Jeg ser det i blikket ditt. Du ønsker at jeg skal lide, så det spiller ingen rolle.»
        Ulemaker hever et øyenbryn. «Mitt ønske er uvesentlig. Du skal fortelle meg hvor du var på vei, og hvorfor. Hvor lang tid det skal ta, er opp til deg.» Han tipper beholderen opp ned over magen hennes. En sølvskimrende dråpe faller.
        Den voldsomme smerten som kommer når dråpen smelter inn i huden får henne til å skjelve og vri seg, men hun biter tennene sammen og gir ikke fra seg mer enn et lavt stønn. Det virker som om det aldri skal slutte å brenne. Snart ser hun flekker for øynene. For tørst og utmattet… Men kanskje det ender fortere slik.
        «Noen kommer!» En soldat kommer løpende. Han peker mot vest. «To ryttere!»
        Ulemaker reiser seg. «Hvordan ser de ut?»
        «Den… Den ene er kledd i sort.»
       Aimi legger merke til hvordan flere av soldatene rører urolig på seg. Oppmerksomheten deres er ikke lenger på henne.
        «Det kan ikke være,» sier Arod lavt. «Han rir aldri. De sier dyr er for redde for ham.»
        De hører hovslagene nå.
        Ulemaker legger bort instrumentene sine, haler Aimi opp fra bakken og drar henne med bort til østsiden av lysningen. «Gjør dere klare,» kommanderer han mens han går.
        Følget fra Sabut stiller seg raskt opp, vendt mot veien med våpnene klare.
        Hestene kommer rundt svingen. De traver sakte forbi, forvirrede og rytterløse.
        Soldatene bakerst i lysningen snur seg når de hører et hardt dunk. Der, blant lyng og småstein, ligger en av speiderne som var på post i fjellet. Før de rekker å reagere kommer en mørk skygge seilende gjennom luften og lander blant dem.
        Skrik og leven sprer seg når Sabuts krigere faller, både to og tre om gangen, mens den sortkledde krigeren svinger den store lansen rundt med voldsom kraft. Hverken rustninger eller skjold står imot slagene; noen blir slynget bortover sletta når han treffer dem.
        Aimi følger med på kampen med en blanding av forskrekkelse og beundring. Hun har aldri sett den sortkledde før, men hun har hørt om Noams utenlandske kriger. At han skulle være så brutal og effektiv hadde hun ikke forestilt seg. Det finnes ingen nåde i de smale, blå øynene. Hjelmen legger skygge over ansiktet hans og får ham til å minne om et monster. Hun kjenner den vanligvis følelseskalde Ulemaker stivne bak henne. «Du er redd,» hvisker hun.
        Han griper hardere om henne og rygger raskt bakover mot et dusin hester som venter helt i enden av lysningen, bundet til busker og små, krokete trær.
        Flere av bueskytterne i gruppa får fienden i sikte. Pilene flyr.
        Krigeren ser dem komme; han bruker lansen til å avlede to, tre bommer av seg selv. To treffer, men han kjemper videre med en pil i høyre lår og en i venstre arm som om ingenting har hendt. Ytterligere fire piler treffer andre som kommer i veien for målet, og skytterne må gi opp.
        Seks soldater samler mot og kaster seg mot ham samtidig, under sverdmesteren Arods ledelse. Den lange lansen holder dem på avstand, men de klarer å parere en stund og et par av dem kommer seg rundt ham. Den ene får den butte enden på lansen i magen. Arod, som er den andre av dem, sveiper sverdet mot innsiden av motstanderens knær. Han bommer så vidt og treffer nederste del av lårene hans i stedet.
        Krigeren viser ingen reaksjon på sårene han blir påført, men svinger overkroppen rundt, griper Arod om nakken og drar ham opp foran seg. De to soldatene som står igjen rygger unna når han heiser sitt offer opp fra bakken med én hånd. Han klemmer om halsen hans til han bryter gjennom hud og blod siler nedover hånda og armen hans. Så slipper han taket.
        Sverdmesteren faller til grunnen med et hult dunk og blir liggende.
        Under halvparten av soldatene er igjen. En av dem kaller til retrett, og de begynner ferden over veien til området hvor de fleste av ridedyrene deres oppholder seg.
        Ulemaker løsner seletøyet til den ene hesten, men kommer ikke langt før krigeren kommer løpende i deres retning.
        Aimi holder pusten. Hun håper den rasende skikkelsen som stormer mot dem ser forskjell på venn og fiende.
        «Stans!» roper Ulemaker. Han trekker sverdet og holder det opp mot Aimis hals. «Vil du ofre en Lucuner, Isai?»
        Krigeren stanser et lite stykke unna. «Feiging,» sier han mørkt. «Du angriper Noam når ikke jeg er der. Og nå holder du en ungjente foran deg som et skjold.»
        «Det kalles selvbevaring.» Ulemaker legger den ledige hånden mot Aimis mage og klemmer der sølvdråpen er etset inn i huden.
        Den brennende smerten får henne til å jamre seg. Hun har gitt opp å være sterk.
        «Stans,» sier krigeren lavt.
        Aimi ser på ham. Øynene hans lyser fortsatt med et utemmet raseri, men hun skimter svettedråpene som renner ned fra under den fryktelige hjelmen. Pilene står fortsatt i kroppen hans. Han er sliten, innser hun.
        Ulemaker legger visst også merke til det. «Hva blir det til, Isai? Skal jeg kalle på de som henter hestene sine mens jeg kutter over strupen på den vesle Lucuneren? Eller skal du legge ned lansen og vente til vi har kommet et stykke bortover veien så hun får beholde sitt usle liv?»
        Krigeren nøler lenge mens knokene hvitner om lansen. Så legger han våpenet ned.
        «Godt valg,» sier Ulemaker tilfreds. Han putter sverdet i sliren og holder Aimi hardt fast i armen mens han stiger opp på hesten sin. Deretter heiser han henne opp foran seg og traver raskt over veien til de andre soldatene. Først når de er samlet og begynner å ri østover, dytter han henne av.
        Hun faller på ryggen med et stønn. Det svimler for henne, men lyden av hester som forsvinner av sted får henne til å lukke øynene og trekke pusten dypt i lettelse. En skygge kommer over henne. Hun ser opp på krigeren.
        Han løfter henne opp og støtter henne til hun står stødig.
        Det tar noen øyeblikk før hun får samlet seg. Så bøyer hun hodet i takknemlighet. «Mitt navn er Aimi av Kelderskogen. Jeg er din tjener.»
        Krigeren sukker og beveger seg bort fra henne, mot lansen som ligger på bakken. «Du skylder meg ingenting,» sier han.
        «Jeg skylder deg mitt liv. Å nekte meg å betale deg tilbake, er å si at jeg ikke var verdt å redde. Ikke sett meg i vanære. La meg tjene deg.»
        Den mørke skikkelsen nøler mens han sitter på huk ved lansen. Når han reiser seg, vakler han litt.
        Aimi skynder seg bort til ham. «Jeg kan få ut pilene og stelle sårene dine.»
        «Du har ikke tenkt å gi deg, har du vel?»
        «Nei, det kan jeg ikke.»
        Blikket hans hviler et øyeblikk på området med bar hud nedover overkroppen hennes, der hvor den åpne jakken ikke dekker henne. «Samle sakene dine, om du har noen.»
        Hun trekker jakken om seg og nikker.
        «Forresten… Rop på Rumerion for meg.»
        «Ru… Rumerion?»
        «Ja.»
        Aimi synes det er merkelig at ikke han roper selv, men gjør som han sier. «Rumerion!»
        «Du må nok rope høyere. Jeg ba ham vente ganske langt unna.»
        Hun roper så høyt hun klarer, nysgjerrig på hvem det er hun kaller på.
        Krigeren går bort til en passende stein og setter seg ned. Han ser på de falne som ligger rundt om i lysningen. Hvis noen av dem fortsatt er i live, gir de ikke tegn til det.
        Aimi finner buen, pilene og beltet sitt; hun tar med noen av pilene til fienden også, men buene deres lar hun ligge. Hun kunne hatt nytte av et reservevåpen, men vil ikke ta en død manns bue med mindre hun må. Når hun er klar, går hun bort til sin redningsmann. «Du heter Isai, ikke sant?»
        «Ja.» Krigeren tar tak i pilen i venstre arm, og til Aimis forskrekkelse drar han den ut med et anstrengt stønn.
        «Du burde… Du burde ha ventet, du må sy igjen såret…»
        «Det går fint,» biter han av.
        «Ja vel… Men si meg… Du nevnte at Ulemaker har angrepet Noam?»
        «Noam er død.»
        Aimi blekner. «Hva?» Har jeg kommet hele denne veien, blitt angrepet av selveste Ulemaker, og så er Noam død? Mens den dystre nyheten synker inn, får hun øye på noen som kommer småløpende vestfra mot lysningen.
        Det er en ung mann med særegne trekk, vilt, rødbrunt hår og fine, grønne klær. Han har et merkelig, hvitt instrument i et gullbånd rundt halsen og en mørk, tung sekk på ryggen. Når han nærmer seg, sakker han opp mens han ser på alle de døde. Han virker forferdet. «Hva har skjedd?» spør han, med en underlig, fremmed aksent.
        Isai trekker på skuldrene. «Hva ser det ut som? Dette er noen av Ulemakers menn.»
        «Så mange…»
        Krigeren reiser seg og gestikulerer. «Rumerion, dette er Aimi, en Lucuner fra Kelderskogen. Aimi, barden Rumerion.»
        «Vær hilset,» sier Aimi. Hun unner den unge mannen et lite smil. Hun er lettet over å se noen andre som er like forskrekket over blodbadet Isai har laget. Hun har tatt liv selv i selvforsvar, men hun kan telle de hun har sendt i døden i løpet av sine tjueen år på én hånd. Nå ligger tjueåtte falne soldater rundt dem etter en kort og brutal kamp.
        Barden smiler tilbake, men det er et spakt, halvhjertet smil. «Vær hilset…» Han ser på Isai og gjør store øyne igjen. «Du er skadet!»

*



Velkommen til min lille bloggside. Her kommer jeg til å fortelle om bokprosjekter, skriveprosesser, inspirasjonskilder, ideer, overraskelser og nyheter som angår skriveriene mine.

Ønsker du å motta påminnelse om nye blogginnlegg?

Send mail til: Ellenfossum@gmail.com